mandag 19. september 2016

Anmeldelse av Houellebecq's "Underkastelse"

Riktignok mister vi vår autonomi, men

fuck autonomy!

I Houellebecq’s nyeste roman «Underkastelse» møter vi, som vanlig en mannlig hovedkarakter. Denne gang er vår helt akademiker, litteraturviter og professor ved Sorbonne. Han er suicidal, ikke på en desperat, eller seig kronisk måte, det er simpelthen det at de samlede krefter som står imot døden nå, etter 44 år, ikke lenger finner noen næring. Hans livsverden kan oppsummeres med følgende sitat fra egen munn:

"Jeg hadde ikke en gang lyst til å knulle, vel jeg hadde litt lyst til å knulle, men samtidig litt lyst til å dø, jeg visste ikke riktig, rett og slett, jeg kjente en svakt stigende kvalme. Jeg skulle bedt henne suge meg, akkurat da, det kunne ha gitt oss en ny sjanse som par, men jeg lot stemningen forsure, og bli surere og surere for hvert sekund".

Dette er altså Francois, professoren, der han sitter hjemme ved siden av sin 22 år gamle studine - som elsker han. Disse unge jentene er hans eneste motivasjon til å møte opp ved universitetet, noe han er forpliktet til å gjøre en gang i uken. Han finner ingen glede i å undervise, og samværet med hans kolleger gjør han trist og sliten. Hans akademiske karriere nådde sitt høydepunkt da han skrev forordet til en ny-utgivelse av Joris-Karl Huysmans’ samlede verker. Han regner nå sin karriere som avsluttet, og han lever i et vakuum; en isolert eksistens glasert i en seig masse, ernært av mikrobølgeovn-middager og sprit, punktert kun av utløsninger, inspirert av pornografi, eller produsert av profesjonelle. Hans penis er det eneste sunne, velfungerende ved hele hans organisme, og historien blir ofte formidlet fra dens ståsted. Hans liv er redusert til blod som sirkulerer og meningen med dette livet, hans oppgave her på jorden er å få dette blodet til å fylle svamplegemet. Hvor lenge kan et menneske leve slik?

"Jeg var pent nødt til å innrømme for min egen del at jeg med letthet, og med oppriktig nytelse, hadde gitt avkall på alt ansvar av yrkesmessig og intellektuell art".

Studinen med de herlige orale begavelsene forlater han. Hun er jødinne og flykter til Israel med sine foreldre. De frykter det fjerde rikets komme, det nye Romerriket, det islamske riket: Et globalt kalifat, som vokser frem, raskt og ustoppelig, som en naturlig konsekvens av vestens selvmord.

Vi befinner oss nemlig i år 2022, og i Frankrike, som i resten av Europa har de muslimske partiene, gjennom demokratiske valg, tatt over makten. Hovedsete i EU flyttes til Roma og de nordafrikanske land, samt enkelte land i Midtøsten innlemmes i unionen; altså et Islamsk imperium, med Frankrikes nye president Mohammed Ben Abbes i førersetet, som den nye keiser Augustus. Denne omveltningen av vesten med alt det innebærer har foregått temmelig smertefritt og uten nevneverdig motstand, og denne manglende motstand illustreres i vår helts hode når han skilles fra sin kjære for alltid - de to har nettopp sett på TV at Muslimsk Brorskap har vunnet valget, hun går ut døren, Israel venter i det hun fortvilet spør hva vår helt skal gjøre, hvordan det skal gå på universitetet nå som Frankrike har blitt muslimsk og alle universiteter vil bli privatiserte muslimske institusjoner, finansiert av petromonarkiene;

"Jeg fulgte henne til døren; faktisk gikk det opp for meg at jeg ikke hadde anelse, og det gikk også opp for meg at jeg ga faen".

Vår helt befinner seg plutselig i en islamsk utopi; kriminaliteten synker til en tiendedel. Barnetrygden oppgraderes betraktelig, og kvinnene forbys deltagelse i arbeidslivet, noe som godtas da arbeidsledigheten synker. Økningen i barnetrygden oppveies i budsjettet ved drastiske kutt til utdanning. Nå tar skoleplikten slutt omkring tolvårsalderen. Distributismen innføres som ny økonomisk modell. Skillet mellom kapital og arbeid oppheves; familiebedrifter, sammenslåtte, der arbeiderne er aksjonærer og medansvarlige.

"Hvor høy lønn får jeg, hvor mange koner kan jeg ha?"

Francois lever nå i et sunt og velfungerende samfunn. Kanskje finnes det håp for han allikevel; han blir lovet en ny stilling på universitetet mot at han konverterer til Islam, noe Sorbonnes’ nye rektor forsøker å overtale han til. Rektoren selv konverterte da hans favoritt restaurant ble nedlagt. Universitetsledelsen vil arrangere ekteskap for han; unge og vakre koner. Francois ser utover den utopi hvis elite han kan bli en del av. Han ser sin egen penis, og hvordan den fylles av blod ved synet av de nye studiner.

"Hver og en av disse jentene, samme hvor pene de var, ville bli lykkelig og stolt over å bli valgt av meg, og beæret ved å dele mitt leie. De ville være verdig å elske, og jeg skulle klare, på min side, å elske" dem.

Dette ren satire, stilren og briljant. Houellebecq er i sitt ess; det er til tider en ren fryd å lese om disse europeiske intellektuelle, deres dekadente likegyldighet og henfallenhet til komfort, det bedagelige, de kortvarige nytelser, og status-symboler. Houellebeqc stiller spørsmålet; hvem er disse menneskene som er våre ledestjerne? Er de talentløse og fantasiløse, er det derfor de har kommet seg opp og frem i denne verden? Er man nødt til å ikke være skapende, ikke være spørrende for gjøre suksess. Er man nødt til å være allergisk mot autonomi for å bli lykkelig og suksessfull? Hva er de intelektuelles motivasjonen for å konvertere; begjær etter makt, berømmelse, og seksuelle utskeielser? Eller konverterer de for å redde seg selv, for å bli en del av et større hele, der de er viktige - kun fordi de er menn, selv om de for lengst har stivnet, har ingen nye ideer, og er ferdige som mennesker. Fortjener vi å miste vår autonomi, når vi lar slike mennesker være våre samfunnsstøtter? Hva skal vi egentlig med autonomi? Har vårt samfunn blitt så dekadent at autonomi er fullstendig uansvarlig? Hva skal vi med frihet, når vi hovedsakelig bruker den til å konsumere, og bedra hverandre?

1 kommentar:

  1. Dette var interessant å lese, og jeg skulle gjerne lest boka etter å ha sett bokanmeldelsen din. Synd at det ikke har kommet mer på bloggen din siden 2016, men kanskje det at jeg kommenterer kan stimulere deg til å skrive mer?

    SvarSlett